Siden vi begynte å bygge basilikaer på 300-tallet, praktbygg til Guds ære, for å forsamles i ved høytidelige og andre anledninger, tror jeg Gud har brukt mye krefter på å få oss ut i gatene igjen. Det er i alle fall åpenbart at mesteparten av de gjerninger Jesus gjorde, små og større undre og mirakler, skjedde i helt andre, og mer åpne, settinger enn innenfor kirkenes fire storslagne vegger.

Så hvis vi vil likne den Jesus Lukas skildrer og beskriver, er det ting som tyder på at vi får ikle oss vår hellige ull (vi er Herrens får, vet du), og driste oss ut. For selv om det er ufordrende, ja, tilmed tildels ubehagelig å trosse vår norske tilbakeholdenhet og lavmælthet, og leve Jesuslivet åpent der hvor folk flest ferdes,  så kan det bare ikke være tilfeldig at flere og flere av oss kjenner på det samme:

Det er fortsatt tid og anledning til å treffes for å bygge opp hverandre, men mer enn noensinne kaller Jesus på oss til å gjøre som ham: å oppsøke folk der hvor de bor i stedet for å vente passivt på at de skal på mystisk vis oppdage hvor fenomenalt det er å snu søndagsklokka tilbake, og komme seg til kirke igjen.

I evangeliet sitt portretterer Lukas en Jesus som vel var på et unikt oppdrag, men som samtidig var vel bevisst på at det han gjorde, skulle disiplene gjøre ham etter. Og bortsett fra noen spredte episoder fra datidas samfunnshus, synagogene, sa og gjorde Jesus det aller meste utendørs – blant mengdene som flokkes om ham seint og tidlig.

Det er selvsagt ikke noe bevis på at Jesus på noen måte forbød, eller forbyr, oss å ha våre samlinger med andre formål enn å evangelisere. Jesus trakk seg også ofte tilbake med disiplene når han fant det best, og det var tid for en pust i bakken i en hypertravel hverdag. Men om og om igjen finner vi at gjennomslagskraften i Jesus sin tjeneste var størst der hvor nøden var tilsvarende stor: på torget, i hjemmene, blant mennesker travelt opptatt med å skjøtte sine jobber.

Det var her, i det myldrende folkelivet, at Jesus åpent og full offentlighet vekket opp enkens sønn fra de døde. Det var i friluft og med nysgjerrige tilskuere at Jesus drev ut vonde ånder. Det var midt i et heseblesende folkehav at Jesus stoppet blødningene til en desperat kvinne på jakt etter god helse. Og det var omgitt av talløse ansikter at Jesus virkelig vekket oppsikt med historiene om den fortapte sønn, eller om den rike mannen og den fattige Lasarus.

For egen del vekker det ettertrykkelig ettertanke å tenke på at Jesus så frimodig og utrettelig valgte et krevende liv – levd ut midt i blant fariseere, fattigfolk og rikmenn, i støvete gater hvor det synes som om det knapt var fred å få. Men hvorfor reagerer jeg sånn? Fordi det er noe i Lukasevangeliet som treffer meg. Jeg begynner å skjønne at for å snu opp ned på det åndelige klimaet i Norge, kreves det ikke bare et guddommelig initiativ, en vekkelse. Det kreves også at Jesu kropp i 2011, drevet av Den Hellige Ånd, finner ut hvordan vi best kan leve på en slik måte at vi positivt blir lagt merke til.

For vår verden, og vår by, er ikke ukjent med fagre ord og vidløftige løfter. Det er ikke det de etterspør, heller. Men de ser etter ekte vare. Og det Jesus har å fare med, er det mest ekte, og varige, og attraktive, som finnes. Det er det livet jeg ønsker at naboene mine skal se – og ville ha del i.